Så var vi der igjen, med samme mål: å padle kajakk rundt Spitsbergen, den største øya på Svalbard. Heller ikke denne gangen lyktes vi med det, men heller ikke denne gangen var turen bortkastet. å få tilbringe en måned med kajakk- og lavvoliv i de omgivelsene som Svalbard kan by på er en unik opplevelse. Det er ikke alltid pen idyll, det er forresten sjeldent pen idyll, det er snarere voldsomt på en litt nøktern måte, fargerikt i blått og grått, yrende liv i øde landskap, goldt og frodig, vilt, vakkert og på ingen måte tørt (som den noe misvisende betegnelsen arktisk ørken kan få en til å tro). å leve midt i Svalbards natur, og ikke minst midt i Svalbards vær, om enn kun for et par sommermåneder er spesielt og det er hva jeg skal skrive om her.

Planning is everything; the plan is everything– Winston Churchill
Vi sier, fritt oversatt etter Churchill; planleggingen er alfa og omega, men selve planen er verdiløs... Vi brukte omtrent et år på å planlegge denne turen, hvorav de siste par månedene var forholdsvis intensive hva planlegging, organisering og drømming angår. Vi gikk til innkjøp av en sopptørker fra en nettbutikk og tørket kilovis av kjøtt, frukt og grønnsaker, fikk tilsendt tørrfisk av en snill far på Andørja, skaffet og testet utstyr, veide, målte, pakket, øvde, trente og logistikerte. Hvor mye og hva skal vi ha med? Hvor mange kilokalorier per dag, hvilken protein–, fett– og karbohydratfordeling trenger vi? Hva slags åre skal vi satse på? Telt eller lavvo? Alle disse og mange flere spørsmål ble stilt, tenkt på og besvart etter beste evne. Og det var da heller ikke maten eller utstyret som sviktet.

Vær og is
Det er minst to faktorer som den mest samvittighetsfulle og omstendelige planleggingen ikke kan gjøre noe med, det er vær og is, vi fikk begge deler i en slik form at vi måtte si takk og farvel og la målet vårt seile sin egen sjø og konsentrere oss om å være på tur isteden. Vi har lært oss å respektere vær, vind, bølger, drivis og hvalross – både hver for seg og i kombinasjon med hverandre.

Stille før stormen
En blikk stille dag inne i Forlandssundet, med det vi kaller for høydeskrekkføre. Det er de dagene hvor vannet er klarere enn lufta og istedenfor å si at her er vannet dypt, konstaterer vi at her padler vi høyt. Været ellers var riktignok mørkt med svart himmel og svart hav i horisonten, men det var ikke et vindpust å oppdage. Vi hadde med to årer hver; en vingåre og en uten ving. Vingårene var til dager som denne; uten vind og bølger, de andre årene skulle vi bruke i dårlig vær, som avlastning dersom påkjenningen fra vingårene ble for stor og til fjordkryssinger i tilfelle det skulle blåse opp mens vi var midt ute i en fjord (noe som på denne turen ble mer en regel enn unntak). Denne dagen padlet vi altså med hver vår fantastiske vingåre. Den sitter så støtt i vannet og kajakkene øker farten med minimum 0,5 km/t i snitt – og da begynner det å gå ganske fort når man snakker fullastet kajakk! Så kom vi til Engelskbukta, der Uværsbreen og Comfortlessbreen strekker sine armer ned i fjæra, strør om seg med sine turkise iskalver og blåser brevind på tilfeldig forbipasserende. Vi skulle altså ifølge våre egne selvpålagte sikkerhetsregler ha byttet ut vingåra før kryssinga av Engelskbukta. Vi har øvd oss på støttetak med vingåre på flatt vann hjemme i Trondheim, og gått rundt hver gang, og har derfor konkludert med at vi ikke får det til og må bruke mer egnede årer til slik aktivitet, men dagens kryssing var på under en halv mil og så blikk stille som havet lå foran oss, tok vi oss ikke bryet med å bytte årer. Og som i en klassisk komedie, blåste det opp mens vi var midt ute i bukta. Det blåste og pisket opp vann og bølger. Vinden kastet seg over oss fra mange retninger og tok tak i de fine årene og reiv dem nesten ut av hendene på oss. Det blei et svare strev å tviholde på årene og padle som hjulvisper over til andre siden. Vi følte oss som noen eselhoder – noe vi jo også var – blei spyttet på land av et frådende svart hav og blei liggende værfast i stiv kuling og snø i fem dager – de eneste dagene med stabilt vær på denne turen. Etter at snøværet hadde gitt seg, frøs tåka til is og små iskrystaller blei kastet mot teltduken og vi mistenkte en stund isbjørnen for å kaste sand på lavvoen. Utendørs kastet frossentåka seg over oss og stakk oss på nesetippen (det eneste partiet med bar hud) som mange bitte små nåler. Men selv uvær kan ikke vare evig, været skiftet etter hvert til noe bedre, og en bortimot vakker dag padlet vi videre.

Føling med fjæra
På padletur er man dømt til et liv i fjæra. Og er man på padletur med veldig tungt lastede kajakker er man dømt til et liv så nærme flomålet man tør å slå leir. Vi er ganske tøffe i så henseende og det hendte mer enn en gang at bardunsteinene til snubleblusset forsvant ved første flo. Lavvoen forsvant heldigvis aldri, men den måtte tåle en god del sjøsprøyt. Ved flomålet en uværsdag er det bråkete, fryktelig bråkete; bølger som bryter, steiner som blir slengt hit og dit og vind som river i teltduken. Dessuten er det sand – våt sand – overalt og alle steder. På finværsdager er det vakkert med tørr sand og lekende småklukkende krusninger i strandkanten. Steinene ligger rolige og lar havet stryke seg forsiktig uten at de flytter seg og slår seg mot hverandre. På uværsdager kan man ikke la være å legge merke til all den råtne tanga som ligger strødd utover og er brun og ekkel. På godværsdagene legger man merke til Fjæreplytten som sier plytt, plytt i strandkanten og strekker på vingene som om den vinker til oss. Vi føler at vi har blitt litt kjent med fjæra på Svalbard etterhvert. Og når man kikker etter, som jo vi har gjort, er det en spennende plass – om enn noe våt, kald, sandete og bråkete innimellom. På de tilsynelatende livløse sandstrendene overstrødd med rekved fra Sibir, gror og lever en egen verden. Små blomster som er tilpasset uvær, mørke og sjøsprøyt, tuer med hardføre Rødsildre, Tuesildre og Fjellsmelle kan gi strender og slettelandskap fargeskjær i rosa og hvitt. Innimellom fjæresteinen finnes også de mer unnselige Skjørbuksurten og østersurten - begge fullt spiselige, om enn ikke så fryktelig velsmakende. Vi har både plukket og spist vår andel (som forøvrig ikke er spesielt stor, da men fort går lei av den lite spennende grassmaken) av begge arter.

Ute på havet
De gangene bølger, vær og is oppfører seg på delvis sivilisert vis, har man fra kajakken god underholdning fra fuglelivet. De få artene som lever her oppe i isødet er tallrike, nysgjerrige og hardføre, men dog ikke så veldig elegante. Lundefuglen, Nordens Papegøye er fargerik på nebbet, men blir så forvirret av når vi kommer i våre fargesterke kajakker at den helt glemmer av å se seg for der den bakser i beste butterfly–stil bortetter vannflata, mens den hele tiden kikker seg bakover for å se hvor det bli av oss. Mer enn en gang har vi vært vitne til kollisjon mellom Lundefugl og drivis, og siden Lunden alltid har kommet uskadet fra sammenstøtet, kan vi ikke annet enn å le av oppstyret.

Teisten er en annen av disse hardføre fugleartene som lever godt her oppe. Ikke så elegant, riktignok, den har, for å sitere Gyldendals Store Fugleguide: Spisst svart nebb. Ganske lite hode, kompakt og buktung kropp, gir pæreformet inntrykk. Flyr, typisk for alkefugler, med raske svirrende vingeslag like over vannet, er baktung. Den har dessuten røde svømmeføtter som den bruker som styreflapper idet den kommer svirrende over kajakkene og tar noen runder rundt oss for å ta oss nærmere i øyensyn. Fra kajakken ser den heller vinglete og litt ustabil ut, og at den spriker med røde svømmeføtter, gjør den ikke mer elegant. Skal den lande på vannet, klapper den bare sammen vingene en halv meter over overflaten og lar det stå til. På tross av den heller beskjedene størrelsen, spruter det godt idet den noe buktunge fuglen deiser ned i bølgene. Når vi kommer padlende mot en Teist på vannet, tar panikken over for nysgjerrigheten, men ubesluttsom som den er klarer den ikke å bestemme seg for om den skal fly eller dykke, ei heller hvilken retning den skal ta. Resultatet blir en mellomting mellom dykking og flukt i vannskorpa, sprutende og i de fineste meandersvingene men kan tenke seg. Er det da flere Teister som bedriver denne aktiviteten samtidig, blir det et eneste virrvarr av små svarte og hvite fugler som gir et pæreformet inntrykk, i kaotiske fluktforsøk bortetter vannflata. Til Teistens forsvar kan jeg legge til at den er en utmerket dykker.

Avslutning og konklusjon
Etter en måned med vær, uvær, naturopplevelser, fjære, fugler og fauna var turen over for denne gang, men at vi kommer tilbake til Svalbard er helt sikkert, men om det blir med eller uten kajakk, vites ikke. Vi føler at vi har fått en viss føling med fjæra, og tenker at neste gang bør vi kanskje heller ta med fjellsko eller ski.

Les om vår første Svalbardtur her.